I Norge har vi hatt stiftelser siden 1150-tallet. Nesten 900 år etter at den første stiftelsen ble etablert, opprettes og drives stiftelser i Norge i dag med med tanke på samfunnsverdi, ikke utbytte til privatpersoner.

Til Stiftelsesforeningens 20-årsmarkering i 2023 holdt professor emeritus John Peter Collett foredraget «Stiftelser i norsk historie». Avsnittene nedenfor er redigere utdrag fra foredraget. Du kan også laste ned foredraget i fulltekst nederst på siden.

Forutsetninger for opprettelse av stiftelser

En stiftelse eier seg selv – eller, som det ofte sies: den eies av sitt formål – og dét til evig tid. Hvordan kan en slik institusjon bestå? Hvem beskytter en ting som ingen eier, og som i tillegg må beskyttes mot dem som er satt til å bestyre den, slik at de ikke misbruker den til andre formål, eller til sitt eget beste?

Det er loven – retten – som beskytter en stiftelse. En stiftelse er en konstruksjon som krever et rettssamfunn. Som bare kan leve innenfor et samfunn som i fellesskap respekterer, beskytter og håndhever retten. Hvor kom denne rettskonstruksjonen fra? Den var ukjent i gammel germansk rett. Der tilhørte eiendommer familien, og eiendomsretten var direkte og personlig.

Stiftelseskonstruksjonen kom til Norge med kristenretten. Kirken oppfordret til å gi gaver. Gaver som ble gitt til et formål – gjerne å be sjelemesser for giveren efter hennes eller hans død. Eller til driften av et kloster. Til et hospital. Til en kirke. Dette var gaver som giveren gav fra seg til evig tid. Gaven var jo gitt til en helgen eller til Jesus Kristus selv – som nettopp levde videre, etter sin død, i evigheten. Og motivet for gaven var gjerne å sikre en plass for giveren selv i Paradiset, for evigheten.

Kirkerett var fremmed lov som trengte seg inn, og dette var feil, var det noen som hevdet. Kong Sverre var en av dem, i sin kamp mot bispene og mot paven, der han står og taler Roma midt imot i fedrelandssangen. Det han talte om var faktisk for en stor del – men ikke bare – stiftelsesrett. Det endte med at kongen måtte gi seg, uansett hvor mye Sverre protesterte. Kirkerett ble landets lov, og med den var stiftelseskonstruksjonen gitt plass, og beskyttelse, i norsk rett.

Store deler av Norge tilhørte stiftelser

Store deler av Norge tilhørte etter hvert stiftelser. Ved utgangen av middelalderen lå kanskje så mye som 50 prosent av all jordeiendom i Norge under forskjellige kirkelige institusjoner – bispesetene, kirkene, klostrene, skoler og hospitaler.

Dette var gaver som var gitt til sine formål, for evigheten. (Vi sier gjerne at eiendommene tilhørte Kirken, men Kirkens egen lovgivning – kanonisk rett – presiserte at gavene tilhørte sine formål, og at Kirkens menn hadde plikt til å sørge for at de ikke ble brukt til annet.)

Hvor lenge varer evigheten? Den tok brått slutt, for det meste av det vi her har snakket om, ved Reformasjonen i 1536. Bispegodset ble inndratt av kongen, og klostrene oppløst. Kongen overtok ansvaret for religionsutøvelsen og anså seg berettiget til å disponere over kirkegodset slik han selv ønsket. Men det var noen unntak. Selveste Martin Luther skrev egenhendig til kong Christian 3 og bad om at han ikke måtte ta godsformuen fra domkapitlene og katedralskolene. For den nye protestantiske læren trengte skoler for å undervise prestene som igjen kunne undervise menighetene. Og slik ble det.

De eldste sekulære stiftelsene i Norge

I dag er derfor katedralskolene i Oslo, Trondheim og Bergen de eldste sekulære stiftelsene vi har (grunnlagt 1152/53) – i tillegg til noen hospitaler som også overlevde reformasjonen: Oslo Hospital, Trondhjems hospital og noen flere, som kongen opprettholdt.

Kong Christian 3 lovet å bevare også andre deler av kirkegodset for sine formål, men dette løftet holdt han ikke, og hans etterfølgere på tronen anså seg ikke bundet av det. Det meste av det gjenværende norske kirkegodset ble solgt etter 1660 for å betale den enorme statsgjelden som den dansk-norske kongen hadde pådratt seg etter å ha tapt diverse kriger.

Kirkestiftelsene gikk tapt, kan vi si, på slagmarken i Nord-Tyskland og i Danmark. Nye gaver og nye stiftelser kom ikke, i hvert fall ikke i samme omfang som tidligere. Etter protestantismens lære var det slik at din skjebne etter døden ikke kan påvirkes av hva du foretar deg på jorden. Med andre ord: det var ingen grunn til å gi større gaver. Nå tillot lovgivningen rett nok at det ble gitt testamentsgaver, men ser vi på lovene, var de mest opptatt av å beskytte familiens krav på avdødes formue. Det var klare begrensninger av hva arvelatere med livsarvinger hadde rett til å gi bort – men åpnet for begrensede gaver til «gode formål»: kirke, fattigpleie og skole.

Noen stiftelser blir da også opprettet i de to århundrene etter Reformasjonen. De var alle sammen opprettet for nettopp disse formålene. Men vi skal merke oss at selve stiftelsesinstituttet, som rettslig konstruksjon, også overlevde Reformasjonen: en stiftelse som er opprettet, står til evig tid, bundet til sitt formål – i prinsippet. Et prinsipp som kunne fravikes – og ble fraveket – når andre hensyn veide tyngre, som vi skal se.

Stiftelser – et byfenomen

I hovedsak var stiftelser et byfenomen. De var knyttet til pengeøkonomien. De fleste er av de nye stiftelsene var opprettet ved pengegaver, som nå kunne gjøres rentebærende etter at kirkens forbud mot å ta renter for lån, falt bort. I Bergen og Trondhjem kom det særlig mange stiftelser. Den klart største av dem alle kom i Trondhjem, Thomas Angells Stiftelse fra 1767.

Stiftelsene som kom til, var så å si uten unntak knyttet til lokalsamfunnet og beregnet på å dekke lokale behov. For Angells testamentariske gave ble dette et problem: når han gav hele sin store formue til de fattige, ville det trekke til seg fattige fra hele landet, mente lokalmyndighetene. De mente at midlene heller burde brukes til andre formål – og med regjeringens velsignelse ble midler fra stiftelsen kanalisert også til en rekke andre lokale tiltak, i strid med bestemmelsene i Angells testamente og i strid med stiftelsens vedtekter.

En betydelig del av kirkegodset hadde faktisk overlevet både Reformasjonen og krongodssalget. Dette var prestegårdene og andre eiendommer som var gitt til å finansiere prestenes lønninger. Etter hvert ble dette godset mye verd. Mulighetene til salg av tømmer gjorde skogene svært verdifulle.

Mange kastet lange blikk på hvilke gode formål dette kunne brukes til å finansiere. Med salg eller mer aktiv forvaltning kunne godset innbringe overskudd som kunne finansiere bedre skolegang for almuen, som noen foreslo. Eller finansiere et eget norsk universitet, som mange i Norge ivret for. I 1812 bestemte kongen at en andel av fremtidig overskudd fra prestegodset skulle sikre finansieringen av universitetet som var besluttet opprettet året før. Resten skulle gå til å styrke prestenes lønninger og til å bedre almueundervisningen.

I 1814 samlet folkets valgte representanter seg på Eidsvoll for å skrive grunnlov for det selvstendige Norge. Og her kom både prestegodset og stiftelsene inn, i grunnlovens opprinnelige paragraf 106. «Saavel Kjøbesummer, som Indtægter af det, Geistligheden beneficerede Gods, skal blot anvendes til Geistlighedens Bedste og Oplysningens Fremme. Milde Stiftelseres Eiendomme skulle blot anvendes til disses Gavn.». Det var stor diskusjon om den første bestemmelsen, men ikke om den andre. Det er nesten litt rart.

Eidsvollmennene – forsvarere av stiftelsene i Norge

I Europa for øvrig var det stor kritisk oppmerksomhet rundt stiftelser på denne tiden. Fortsatte man å opprette stiftelser i tillegg til klostre og stamhus og annet som allerede fantes, ville snart all jord tilhøre avdøde personer, ble det påpekt. Med ødeleggende konsekvenser både for driften av eiendommene og for individenes frihet, hevdet opplysningsmenn som Immanuel Kant.

Men altså: Eidsvollsmennene stod frem som stiftelsenes forsvarere. Dog skal det tilføyes at mye av forutsetningen for at prestegodsets formue skulle kunne komme andre formål til gode, var at det ble solgt og gjort om til penger. Og det skjedde da også, i stort omfang, i årene som fulgte.

Så i 1814 så det lyst ut for stiftelsenes fremtid i Norge. Prestegodset, som snart ble samlet i Opplysningsvesenets Fond, utgjorde kanskje så mye som 1/10 av all jordeiendom i landet. Dette var Norges desidert største godsformue. Og ikke nok med dét. Landets største privatformue var gitt til en stiftelse. Rikmannen Bernt Anker døde barnløs i 1805 og opprettet ved testament det Ankerske Fideikommiss til å føre firmaet videre. Overskuddet skulle gå til veldedige formål, til omsorg for økonomisk trengende og til utdannelsesformål. Og det var ikke småtterier det var snakk om. Dette var landets desidert største firma, som sysselsatte kanskje 20 000 mennesker. Med slike stiftelser – opprettet for evigheten og med beskyttelse i selve Grunnloven – jaha. Da kunne vi vente oss litt av hvert. Hvordan gikk det? Vel. Det ankerske fideikommiss gikk konkurs i 1819 og ble oppløst. Oplysningsvesenets Fond finnes ennå, men med en liten brøkdel i behold av den formuen som fondet i sin tid satt på. [Red. anm.: I 2024 ble fondet delt mellom Den norske kirke og staten. Allstad er videreføring av statens del og eies av Nærings og fiskeridepartementet].

Hverken evigheten eller Grunnloven viste seg å gi god beskyttelse. 12. januar i 2023 vedtok Stortinget å oppheve grunnlovens paragraf 116 for det som angikk det benefiserte godset. Beskyttelsen av «milde stiftelser» står fortsatt i Grunnloven, men hvor langt denne beskyttelsen strekker seg, har det nylig vært diskusjon om.

1800-tallet – storhetstid for stiftelser i Norge

På tross av disse tilbakeslagene kom 1800-tallet ble likevel en stortid for stiftelser i Norge. Det kom til hundretalls nye, de fleste var pengelegater opprettet av privatpersoner.

De aller fleste legatene var til fordel for økonomisk nødstedte. Og nesten samtlige med fortrinnsrett for legatstifterens familie, eller for folk fra deres hjemsted. I så måte kan vi si at legatene tjente til å bevare formuen for lokalsamfunnet og familien.

De aller fleste stiftelsene var små, som vi kunne vente oss i et land med få ruvende rikmenn, men etter hvert ganske mange velstående borgere. Men vi ser også gaver til stiftelser som peker fremover, som gjenspeiler et filantropisk engasjement, som vi finner i Norge som i andre vestlige land på 1800-tallet.

Vi ser vilje til å hjelpe folk der det trengtes. Særlig tydelig er engasjementet for barn fra fattige kår. Kan vi redde barna, kan deres fremtid bli mindre elendig enn foreldrenes, var det mange som tenkte. Vi aner en moralsk forklaring av fattigdommen. Gir vi barna bedre moral, blir de bedre mennesker som kan komme seg ut av fattigdommen på egenhånd.

Barneinstitusjoner finner vi mange av – også den eneste norske stiftelse som virkelig har oppnådd verdensberømmelse. Og hvilken er det? Jeg sikter selvsagt til Kaptein Alvings Minde, «barneasylet» som handlingen i Henrik Ibsens Gengangere (1881) dreier seg rundt, og som teaterpublikum verden over er godt kjent med.

Vi finner også stiftelser som fungerer som pensjonsordninger – ikke minst for sjøfolk. Mye av pengene som ble satt av til legater var tjent på skipsfart, og flere redere og deres familie ønsket å tilgodese mannskapene og deres familier i alderdommen. Vi finner stiftelser som oppretter eldreinstitusjoner, ofte etter innsamling innen ulike yrkesgrupper. Og vi finner sykehus – gjerne behandlingsinstitusjoner for spesielle lidelser som ikke dekkes av det offentlige. I takt med legevitenskapens fremskritt ønsker legatstiftere å gjøre nye behandlingsformer tilgjengelige for pasientgrupper som det nå kan gis tilbud til.

Hvorfor allmennyttige stiftelser?

Hvorfor gir folk penger til slike formål? Motivene kan være mange. Det kunne gi prestisje å få sitt navn knyttet til en institusjon for gode formål – for evigheten.

Men først og fremst må vi forstå det som at dette var utslag av en norm. Det var forventet av en velstående borger eller etterlatte at man skulle bidra med pengegaver til å løse samfunnsmessige oppgaver, og gjerne til fordel for de svakest stilte i samfunnet.

Med øket velstand økte også bevisstheten om at man ved å sette av deler av denne velstanden kunne ta vare på eldre og støttetrengende – og andre utsatte grupper i samfunnet – på en måte som gav større menneskelig verdighet og som gjorde vitenskapens fremskritt tilgjengelige for alle lag av samfunnet.

Her må vi være oppmerksomme på at stiftelser bare er én form for slike tiltak. Det er mange andre former for fellestiltak som tas i bruk. Folk slutter seg sammen om felles oppgaver. Foreninger samlet seg om formål som strakte seg fra avhold og misjon til dyrebeskyttelse, idrett og til å opprette museer. Hva som organiseres som hva, er kanskje ofte tilfeldig, om man valgte å lage en stiftelse eller drive i regi av en forening.

Og mye organiseres i lokalsamfunnet, av kommunene. Vi ser at gaver samles inn og gis til kommunen. Toftes Gave, som eksempel, en av landets best kjente barnevernsinstitusjoner, var en gave til Christiania kommune, og ingen stiftelse. Vi har flere andre former for organisering av kollektive tiltak – sparebanker én av dem, opprinnelig med en egen særlov.

Som vi vet, er mange av disse i våre dager videreført som finansstiftelser/sparebankstiftelser. På samme måte får vi de gjensidige forsikringsselskaper og lignende sammenslutninger av innskytere, men uten egentlige eiere. Formene er tilpasset realitetene i norsk økonomi.

Få store formuer – men mange kunne bidra litt

Vi var et land med få store formuer, men med mange som kunne bidra litt. Mangelen på store formueskonsentrasjoner kan forklare – i hvert fall langt på vei - mangelen av virkelig store stiftelse i Norge, når vi sammenligner oss med nabolandene Sverige og Danmark. Noe som kom opp i størrelse med Carlsbergfondet og Wallenbergstiftelsene fikk vi ikke i Norge.

Barnevern, pensjonsordninger, gamlehjem og hospitaler som ble startet av foreninger og stiftelser, alt dette ser vi i ettertid som forløpere til det som ble statlige og kommunale virksomheter senere. Det som ble startet i privat regi, er etter hvert blitt overtatt av staten og finansieres av statens og kommunens skatteinntekter, som generelle ordninger som ideelt skal komme alle til gode, uavhengig av hjemsted og familie.

De private ordningene som var startet av stiftelser og foreninger var velferdsstatens forløpere, men heller ikke mer. De fleste har sett på dette som noe positivt. Det er riktig og naturlig at stat og kommune overtar. Men dette gjaldt ikke alt. Noe var det direkte feil, eller skadelig, at staten skulle overta. Vi ser dette tydeligst når det gjelder finansiering av vitenskap. Idealet om forskningens frihet fordret at vitenskapen var uavhengig av politiske organer og av politiske avgjørelser. Den senere universitetsrektor Waldemar Christopher Brøgger arbeidet i mer enn førti år, fra 1880-årene til 1930- tallet, utrettelig for å få gaver til fond som kunne gi støtte til vitenskapen, uavhengig av statlige myndigheter. Bestrebelsene lyktes bare så noenlunde. Vi fikk noe.

Nansenfondet og en rekke andre fonds disponeres i dag av Det Norske Videnskapsakademi, men de kom aldri på noe tidspunkt opp i en størrelse som kan sammenlignes med stiftelsene i Danmark og Sverige. Norske rikfolk lot seg ikke lokke til å foreta virkelig store donasjoner. Den største gaven fra en enkeltperson til vitenskapelige fonds var statsminister, og skipsreder, Christian Michelsens testamentariske gave – typisk nok gitt til å opprette et «institutt for vitenskap og åndsfrihet». Gaven skulle sikre frihet for vitenskap og tenkning, uavhengig av, og over, politikken.

Michelsens ønske om å gi en så stor del av sin formue til en stiftelse, gav faktisk opphav til en egen lov. «Lex Michelsen», vedtatt av Stortinget i 1918, modifiserte arveloven og gjorde det mulig for testator å gi bort ubegrenset del av formuen til andre enn livsarvinger, dersom livsarvingene ble tilgodesett med et minstebeløp. Forventningene var store til at denne lovendringen ville utløse generøse gaver fra mangemillionærene som hadde slått seg stort opp under verdenskrigens jobbetid. Men forventningene ble ikke innfridd. Høykonjunktur ble avløst av krise og depresjon, og formuene ble borte nær sagt like fort som de var tjent.

Stiftelser i mellom- og etterkrigstiden

Stiftelser ble rett nok opprettet i hundretalls, hvert år, i mellomkrigstiden og tiden etter 1945, men de fleste fortsatt ganske små. Likevel – det kom til mengder av legater som delte ut noen hundre kroner til ubemidlede eldre, eller til ungdom som søkte utdannelse. De var kjærkomne nok i en tid med små alderspensjoner og før Statens lånekasse for utdanning kom til.

I 1975 kom stiftelseslovutvalget. Da var stiftelsene nær sagt over i historien. Velferdsstaten hadde gjort private legater mer eller mindre overflødige. Sykehus og pleieinstitusjoner var for størsteparten overtatt av stat og kommune, og lav rente og inflasjon hadde tatt knekken på de aller fleste pengelegatene.

Utfordringen ble ikke å lage en lov for å beskytte stiftelsene, men en lov som også gav grunnlag for å legge dem ned eller slå dem sammen. Som andre passive investorer var mengden av legater, med kapitalen plassert i trygge rentebærende papirer, ble disse også ruinert. Kapitalen ble, enkelt sagt, tatt fra kapitalistene – stiftelsene inkludert – og gitt til låntagerne.

I mange tilelle som billige lån til stat og kommune til å finansiere felles infrastruktur, boligbygging og andre gode formål i etterkrigstiden – men ikke de formålene som stiftelsene egentlig var opprettet for. Da stiftelsesloven endelig kom i 1980, var det da en lov som regulerte et fenomen på vei over i historien? Nei, faktisk ikke.

Første stiftelseslov i 1980

Stiftelsenes historie gikk inn i en ny fase. I og med at stiftelsesloven forelå, var dette nå en klart definert selskapsform som enhver kunne velge for en virksomhet, som alternativ til aksjeselskap eller andre selskapsformer.

Og organisasjonsformen stiftelse ble mye benyttet – kanskje noe uventet for dem som hadde laget lovteksten. Den ble mye brukt for forskningsinstitusjoner – og senere for museer og ulike kulturinstitusjoner, og etter hvert for skoler og barnehager etablert utenfor det offentlige.

Nye store stiftelser

Så skjedde det noe annet uventet. Det kom til en rekke store stiftelser.

I noen tilfelle som resultat av lovendringer på finansområdet. Sparebanker kunne slå seg sammen med aksjebanker – og sparebankenes egenkapital ble skilt ut som egne stiftelser med eierinteresse i den sammenslåtte banken. Det samme skjedde med de gjensidige forsikringsselskaper som gikk sammen i Gjensidige. Det er disse stiftelsene som i dag er noen av våre største.

Det neste uventede som skjedde var at vi i Norge fikk rikfolk av et slag vi ikke hadde vært vant til, og disse opprettet stiftelser som de gav mye penger til – og nå snakker vi om mye penger. Det var ikke helt nytt. Rike redere som Anders Jahre og Sigval Bergesen d.y. hadde opprettet stiftelser. Men nå kom det nye til. Og mens kapitalen før var blitt spist opp av inflasjonen, kunne aktiv forvaltning nå tvert om dra fordel av at børsverdier og eiendomsverdier steg. Og resultatet ser vi i dag.

Stiftelser i Norge er i dag nær sagt alt mulig, fra rike utdelingsstiftelser som deler ut milliarder, til små aktivitetsstiftelser som knapt får virksomheten til å gå rundt, avhengig av offentlige støtteordninger eller private gaver.

Nesten 900 år etter at den første stiftelsen ble etablert, opprettes og drives stiftelser i Norge i dag med med tanke på samfunnsverdi, ikke utbytte til privatpersoner.