I år feirer Modums eldste bedrift 250-årsjubileum. Siden den 1. april 1776 har Modums Blaafarveværk vært med å forme Modum, Norge og verdens historie gjennom sin koboltproduksjon og sitt museumstilbud. For 55 år siden ble stiftelsen som i dag drifter bygg og museum opprettet av ekteparet Steinsvik. Tone Sinding Steinsvik er i jubileumsåret fortsatt Blaafarveværkets direktør.
Hvem: Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum | Opprettet som stiftelse i 1971 (og etablert som virksomhet i 1776)
Stiftelsestype: Aktivitetsstiftelse
Stiftelsens formål: Formålet til stiftelsen er i hovedsak å bevare og utnytte bygninger, anlegg og minner fra Blaafarveværkets drift, videre å ivareta museale interesser i Modum kommune.
Aktuell med: Markerer 250 år i år – med en rekke arrangementeter gjennom hele sommersesongen.
For å sette det i perspektiv, så er Blaafarveværket eldre enn Modum kommune (1837), Norges grunnlov (1814), ja selv USA må se seg slått med noen måneder (4. juli 1776).
Siden stiftelsen har Blaafarveværket manøvrert 250 år med historiske omveltninger, teknologiske fremskritt, og opp- og nedturer. Med mange gode hjelpere har verket overlevd som bedrift helt til i dag. Det er den historien som feires i 2026.
I 1772 ble det oppdaget koboltmalm på gården Skuterud i Modum. Finneren het Ole Knudsen Witloch. Han hadde tidligere arbeidet i Sølvgruvene på Kongsberg, men ble oppsagt og forvist fordi han ble mistenkt for å ha stjålet sølv. Sølvtyveri var en så alvorlig forseelse på den tiden at selv å være mistenkt var et lovbrudd.
Etter funnet dro Ole tilbake til Kongsberg med koboltmalmen. Der ble den vist til administrasjonen for Sølvverket. Disse fattet interesse.
Funnet var spesielt. Kobolt var sjeldent og hadde ikke tidligere blitt funnet i drivbare mengder i Norge.Fra kobolt kunne det produseres blå pigmenter. Slike pigmenter var mye brukt til å dekorere porselen og keramikk, farge glass og for å «blåne» papir og tekstil. Dette var viktige, moderne industrigrener. Derfor var etterspørselen etter kobolt høy på de europeiske og asiatiske markeder.
Etter noen år med lovende prøvedrift publiserte den dansk-norske staten, 1. april 1776, sin intensjon om å starte et Blaafarveværk i Modum. Staten bestemte at «Blaae-farve-Værker» skulle anlegges og driftes for statens regning, og at koboltblå pigmenter skulle produseres og selges til utlandet til en antatt stor profitt.Mulighetene var store, men fallgruvene (no pun intended) mange.
I stiftningsdokumentet ble det, av juridiske grunner, skrevet at finneren hadde førsterett til koboltfunnet. Ole var en fattig husmannssønn med et dårlig rulleblad. Han hadde ingen mulighet til å benytte seg av sin rett. Som et plaster på såret ble Ole ansatt av staten som malmleter. Han fikk full lønn i pensjon da han sluttet i 1783, og fikk bo gratis på verkets eiendom i sin alderdom.
Den 3. april 1776 sikret staten sin rett til koboltdriften. Da publiserte Kong Christian VII et lovverk for all koboltdrift i Danmark-Norge. I dette gav staten seg selv enerett på all produksjon av koboltblått pigment. Det ble samtidig ulovlig å eksportere rå koboltmalm, så Blaafarveværket sikret seg i realiteten retten til all kobolt som måtte finnes i kongeriket. Alvorlige lovbrudd, som malmsmugling eller kobolttyveri, kunne i ytterste instans straffes med døden. Dermed var Det Kongelige Modumske Blaafarveværk stiftet i løpet av tre intense dager.
Stiftelsen av Blaafarveværket var stiftelsen av en visjon. En visjon om en storindustri som skulle erobre verdensmarkedet. I realiteten bestod det faktiske verket i 1776 av noen grunne gruveskjerp, noen oppdemmede vann, et pukkverk og et gruvebygg. Egentlig manglet det meste.
Teknologien og kunnskapen som trengtes for å bygge opp et blåfargeverk måtte hentes fra tyske stater. Dette ville skje gjennom spionering og rekruttering. Markedet som skulle erobres var lukket og lite kjent. Det ville kreve mye prøving og feiling for å få innpass.
Sett med dagens øyne var ikke Blaafarveværket en suksess de første tiårene av sin drift. Det ble et pengesluk for statskassen. Allikevel investerte staten villig for få verket på fote.
Staten bygget også opp arbeiderlandsbyer med skoletilbud og eget helsestell. Slik ble Blaafarveværket mer enn en bedrift. Det ble et eget samfunn. Et samfunn som var skapt og betalt for av kobolt.
Den visjonen Christian VII skrev under på i 1776 ble ikke fullt ut realisert før Danmark-Norge var historie. Under privat, tysk ledelse ble det foretatt teknologiske og administrative endringer som bar frukter. I 1830-årene var Blaafarveværket Norges største bergverksbedrift med over 1000 ansatte. Det produserte opp mot 200 tonn koboltprodukter i året, og var en av verdens ledende koboltprodusenter. Koboltpigmenter fra Modum endte opp på kinesisk porselen, hollandsk papir, engelsk stentøy og norsk glass.
Koboltproduksjonen på Blaafarveværket var i drift helt til 1898. Industrivirksomheten på verket fortsatte som et tresliperi helt frem til 1926. Etter krigen ble verksbygningene overlatt til glemsel og forfallenhet.
Historien til Blaafarveværket kunne ha endt der. Bygningene kunne ha falt sammen, brent ned eller blitt revet, men slik ble det ikke. Verket skulle snart stiftes på nytt.
I 1968 gjenoppdaget industri-mannen Kjell Rasmus Steinsvik Blaafarveværket. Det blir hevdet at da han så den forfallende smeltehytta for første gang, så la han ikke merke til forfallet. Han så isteden gammel storhet. En ærverdig kulturarv. Han så en mulighet. Visjonen ble delt av hans kone Tone Sinding Steinsvik. Slik gikk de sammen for å redde Blaafarveværket.
De stiftet Stiftelsen Modums Blaafarveværk – Bygdemuseet Modum. Sammen klarte de gradvis å sikre og bevare det gamle verket slik det opprinnelig stod. Slik ble de «sosiale strukturene» i den gamle bebyggelsen bevart.Bygningene skulle vernes gjennom bruk, lokale skulle sysselsettes til å lage tradisjonsmat til de besøkende og industrihistorien skulle suppleres med årlige kunstutstillinger.
Blaafarveværket ble noe nytt. Det ble et begrep – og et av Norges mest suksessfulle museer, som årlig tar imot godt over 100 000 besøkende gjennom en hektisk sommersesong.
Tone Sinding Steinsvik leder fortsatt Blaafarveværket. Hun er slik den lederen som har sittet lengst i Blaafarveværkets historie.
Det er hennes estetiske sans, kreativitet og innsikt som i dag forvalter Blaafarveværkets kulturarv. En kulturarv som oppstod fordi en konge, for lenge lenge siden, bestemte at et «Blaae-farve-Værk» skulle bygges i Modum. Slik er det en direkte linje fra stiftelsen til i dag. Blaafarveværket er ikke en død etterlevning fra en utdødd industri. Blaafarveværket lever!
Les mer om Stiftelsen Modums Blaafarveværk og deres øvrige aktiviteter på stiftelsens egne nettsider.
Teksten er utdrag av Lasse Hermansen Bjørnlands presentasjon av Blaafarveværket i forbindelse med 250-årsjubileet.
Sparebankstiftelsen SpareBank 1 Nord-Norge har i 15 år vært en viktig bidragsyter til samfunnsnyttige tiltak i Nord-Norge og på Svalbard. Som største nordnorske eier i SpareBank 1 Nord-Norge utøver stiftelsen et langsiktig og stabilt eierskap i banken, samtidig som den deler ut gaver til allmennyttige formål som skaper aktivitet, engasjement og varig verdi i landsdelen.
Styret i Sparebankstiftelsen DNB har ansatt Christine Lundberg Larsen som ny administrerende direktør. Lundberg Larsen tiltrer 1. september, og skal lede stiftelsen som i fjor bidro med over 2 milliarder kroner til allmennyttige formål i Norge.
Førde Internasjonale Folkemusikkfestival STI er en festival- og konsertarrangør, stiftet i Førde i 1991. Stiftelsens største arrangement er Førdefestivalen, som går over fem dager i juli hvert år. Festivalen er Skandinavias største for akustisk folkemusikk og verdensmusikk, og presenterer rundt 250 artister fra hele verden fordelt på 30 scener. I år er temaet «Fred!». – I urolige tider trenger vi samhold og fellesskap. Felles erfaringer som kan avvæpne konflikt og skape tillit, sier Sølvi Lien, direktør for festivalen.